Egget blir normalt befruktet i egglederen. Før spermiene kan bevege seg mot egget må de kapasiteres – det vil si modnes – slik at de er bevegelsesdyktige og slik at membranen på akrosomet blir skjør nok slik at enzymer som lagres i denne kan frisettes når spermien når egget. Ved hjelp av disse enzymene fra akrosomet, graver spermiene seg gjennom zona pellucida. For å lage hull i denne må det mange spermier til. Dermed vil veien til egget kunne ligge åpen for en spermie lenger bak i køen som kan smette gjennom zona pellucida og dermed binde seg til spermiereseptorene på eggets cellemembran. Spermiens hode blir så tatt opp av egget. På dette tidspunktet vil egget gjennomgå sin andre meiosedeling. Spermiens og eggets cellekjerne vil møtes og det befruktede egget, zygoten, klargjøres for første celledeling. Den første celledelingen skjer innen 36 timer etter befruktning, og etter 3-4 dager består embryoet av 100 celler er flere. Det dannes på dette stadiet en væskehule inni embryoet, som vi kaller en blastocyst. Blastocysten er kuleformet der kulens ytre celler, trofoblastene, skiller ut hormonet hCG som opprettholder livet og aktiviteten i corpus luteum. Inni blastocysten finner vi en ansamling av celler, den indre cellemasse, som er utgangspunktet for fosterets ulike vev. Blastocysten bruker ca. fem døgn på å implanteres i uterus, og er ferdig implantert ca. 12 døgn etter eggløsning. Den indre cellemassen utvikler seg først til en skive bestående av to lag celler, epiblast og hypoblast. Disse er igjen utgangspunktet og utvikler seg til de tre cellelagene ektoderm, mesoderm og endoderm. Det er fra disse tre lagene samtlige av kroppens vev utvikles. Fra og med uke ni kalles embryo for foster. Det er på dette tidspunkt ca. 22 mm langt og veier 2 g. Fra og med uke ni utvikles fosteret videre til et barn som fødes i ca. uke 40. Fosteret er utstyrt med flere tilpasningssystemer for å opprettholde sin homeostase. Placenta utveksler næringsstoffer og avfallsprodukter mellom fosteret og morens blod. Fosteret er videre utstyrt med blodårer som leder blodet til og fra placenta, samt ustyrt med to mekanismer som hindrer blodet i fosteret å ledes til lungene, nemlig foramen ovale og ductus arteriosus. Fødselen reguleres av hormonene oxytocin og ulike prostaglandiner. Disse skaper kontraksjoner i uterus som vil presse barnet ut fødselskanalen. Oxytocin virker via «positiv feedback» slik at kontraksjoner som er igangsatt stimulerer ytterligere frisetting av oxytocin fra hypofysen, som igjen øker kontraksjonene i uterus.