Økende nivåer av ulike hormoner mot slutten av graviditeten, inkludert østrogen og progesteron, stimulerer (via hypotalamus) frisettingen av prolaktin fra hypofysen. Dette initierer produksjonen av melk i melkekjertlene i kvinnens bryster. Etter fødselen avtar prolaktinsekresjonen, og den vedvarende melkeproduksjonen opprettholdes ved mekanisk stimulering av brystvortene, altså amming. Mekanisk stimulering av brystvortene sender nerveimpulser til hypotalamus som stimulerer hypofysen til sekresjon av prolaktin. Dette medfører brå økning i melkeproduksjonen til barnets neste måltid.
Frisettingen av melk under amming reguleres også via nerveimpulser. Disse ledes fra brystvortens mekanoreseptorer til hypotalamus som stimulerer sekresjon av oxytocin fra hypofysen. Oxytocin stimulerer så frisetting av melk fra melkekjertlene. Oxytocin virker igjen via «positiv feedback» slik at jo mer amming, jo mer oxytocin, og dermed frisettes mer melk.
Oxytocin har i denne fasen en tilleggsfunksjon til å frisette melk. Som under fødsel, vil oxytocin også under amming gi kontraksjoner i uterus. Dette medfører at så lenge moren ammer barnet sitt, vil oxytocin bidra til å få uterus til å trekke seg sammen mot normal størrelse, som før graviditet.